Modernismen – kunst uten mening?

Man kan lure på meningen med kunstuttrykkene fra utgangen av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Tematikken er ofte noe dystert og pessimistisk, men den gjenspeiler også menneskesinnets opplevelse av en historisk periode.

Slutten av 1800-tallet var preget av omfattende samfunnsomveltninger. Industrialiseringen forandret folks hverdag og liv. Tiden førte med seg økt urbanisering, og tradisjonelle verdiers posisjon, som familie og religion, ble svekket. Det var endrede samfunnsforhold som brakte med seg nye kunstuttrykk, og en ny epoke i litteratur, malerkunst og arkitektur. Perioden kaller vi for modernismen, og den var et bevisst brudd med de tidligere tradisjonelle kunstuttrykkene. Kunsten er preget av en trang til å gå nye veier, og til å eksperimentere med nye uttrykk.

En forandret virkelighetsopplevelse førte til en ny form i kunsten. Mennesker kunne oppleve en følelse av kaos, og en verden som er oppsplittet i uoversiktlige fragmenter. Tap av familiær og religiøs trygghet brakte med seg en usikker identitetsfølelse, og mange opplevde eksistensielle kriser som kom til uttrykk i litteraturen og annen kunst. Forfattere beskrev den intense opplevelsen av det meningsløse i tilværelsen og fremmedfølelsen i det moderne samfunnet. Frykten for det ukjente og ensomhetsfølelse preger litteraturen fra den tiden.

En forfatter som regnes som grunnleggeren av den norske modernismen er Rolf Jakobsen. Han skrev ofte om dystre temaer, og hans diktning viser en følelse av fremmedgjøring. Jakobsens forfatterskap er preget av konflikter mellom den moderne sivilisasjon og naturen. Han er kritisk til den teknologiske utviklingen, og et gjennomgående litterært virkemiddel er besjeling av maskiner og annen teknologi. På den måten forsøker han å sette søkelyset på den rene materialismen, som har fjernet oss fra det opprinnelige og ekte som naturen er bærer av. Dagny Juel er en annen modernistisk forfatter. Rundt 1900 skrev hun diktet ”Når stormen velter seg om huset”, som beskriver en noe mørk tilværelse. Diktet er delt i tre vers, der en dør synes å være sentral i alle strofer. Når stormen velter seg om huset og døren åpner seg, ser jeg-personen angsten stå i døråpningen. Når månen skinner om natten og døren åpner seg, kan døden sees i åpningen. Ved dag, når solen skriker på himmelen og døren åpner seg, ligner døråpningen et villdyrs gap. Som leser av diktet kan man få følelsen av at tematikken er svært mørkt. Uansett om livets vær er stormfullt eller full av solskinn, så er det noe skremmende ved tilværelsen. Jeg-personen føler seg maktesløst utlevert en virkelighet som oppleves vondt og trist.

I vårt naboland Sverige var det Pär Lagerkvist som var en av de fremste modernistiske forfatterne på begynnelsen av 1900-tallet. Et dikt som kan være en karakteristikk på hans forfatterskap, er diktet ”Ångest, ångest är min arvedel”. Her både begynner og avslutter han med følgende vers:

Ångest, ångest är min arvedel,
min strupes sår,
mitt hjärtas skri i världen.

Jeg-personen i diktet opplever en kvelende angst, og en følelse av å være fortapt i et mørkt rom. Personen får blodige fingre av å skrape mot himmelens svarte jern og mot den kalde jorden. Diktet er en beskrivelse av en håpløs tilstand av redsel og frykt, og passer rett inn i det som kjennetegner modernistisk kunst.

Frida Kahlo - Uten håp (Sin esperanza), 1945

Bildekunsten på den tiden var særlig preget av ekspresjonisme og surrealisme. Edward Munch ble en verdenskjent maler med sine ekspresjonistiske malerier og trykkerier. Hvert bilde skulle uttrykke en følelse, og mange kjenner bildet ”Skrik”, som nettopp uttrykker følelsen av angst og redsel. I ekspresjonismen framstilles virkeligheten deformert og ofte med sterke farger. Pablo Picasso satte også sitt preg på perioden med sin surrealistiske stil. Den såkalte kubismen gjorde at bildene manglet et tydelig perspektiv. Flere objekter ble framstilt med forskjellig synsvinkel, og ofte med forvrengte og drømmeaktige motiver. Det gjør at tilskueren kan få opplevelsen av en noe kaotisk og virkelighetsfjern billedlig verden. Det kan tenkes at tap av en overordnet og dominerende ide om hva som var det rette perspektiv på tilværelsen, kan ha brakt frem kunstuttrykk som de fra Picasso. Den meksikanske malerinnen Frida Kahlo publiserte i 1945 et noe surrealistisk maleri som hun kalte ”Uten håp”. Bilde viser en jente som ligger i en seng, med en mengde kjøtt og beinrester hengende over seg. Jenta spiser av kjøttet, som blir ført til hennes munn med en trakt. Maten kan oppleves som svært uappetittlig. Og sengen står ute i det fri, med fjell, sol og måne i bakgrunnen. Det er nærliggende å tolke maleriet som noe som handler om maktesløshet og tap av håp. Jenta ser ikke ut til å kunne reise seg hvert øyeblikk for å unnslippe tvangsforingen, men er nødt til å bli liggende for å bli ferdig med maten som er tilmålt henne. Løsningen i den perioden, lå for mange i symbolismen. Symbolistene ville avdekke skjulte virkeligheter i naturen og menneskesinnet. Opplevelsen av verditap og fremmedfølelse kan overvinnes ved hjelp av symbolene. Det kan skapes sammenheng i den kaotiske og fragmenterte virkeligheten ved hjelp av kunsten. Den gåtefulle verden kunne forstås i bilder og symboler.

Midt på 1900-tallet ble modernismen utsatt for en økende kritikk. Arnulf Øverland holdt i 1953 et foredrag, ”Tungetale fra Parnasset”, der han sier følgende om modernismen: ”Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form og en ordets kunst uten mening.” Det kan tenkes at Øverland her var med på å innlede en ny periode i kunst og litteratur, postmodernismen, altså etter-modernismen, som igjen er en reaksjon på tidligere kunstuttrykk som modernismen brakte med seg. I den postmoderne verden har både fremmedgjøringen og angsten for det ukjente blitt akseptert. Tilværelsens tyngde blir godtatt som det moderne menneskets livsvilkår. Mange opplevde modernistenes ofte traurige framstilling av virkelighet som meningsløst. Modernismen bygger på et idegrunnlag som holder menneskene i en offerrolle, vil noen hevde. Livet var for en modernist predeterminert, og beskrivelser av virkeligheten ble ofte pessimistisk.

Gene Dalby kom i 1986 ut med et dikt som kan sees som en motsats til modernistisk lyrikk. Teksten er på elleve linjer med tre bokstaver på hver linje. Diktet mangler mellomrom, men hvis man tenker seg mellomrom, kan teksten leses slik: ”Med vidåpne øyne ser jeg verden åpne seg”. Denne setningen forteller om en holdning til livet, om en tilstand der man møter tilværelsen med åpne øyne, les en optimistisk grunnholdning. Og man ser verden åpner seg, muligheter dukker opp og oppleves ikke som fremmed og skremmende. Den personlige holdningen til den ofte gåtefulle og uforståelige virkeligheten, er det som skiller modernismen fra postmodernismen.

Likevel kan det tenkes at modernistisk kunst har en mening og at den oppfyller en funksjon. Ikke bare gjenspeiler kunsten hvordan mennesker opplevde hverdagen i en periode med grusomme kriger og store samfunnsomveltninger, den gir oss også et innblikk i menneskesinnets labilitet ved miljøforandringer. Den nye trenden som modernismen førte med seg, å skrive psykologisk litteratur, var noe nytt og ukjent for menneskene på den tiden. Beskrivelser av psykens uforståelige og urasjonelle natur, var et gjennomgående tema for mange forfattere. Det er ikke usannsynlig at det har vært nyttig for vår kultur å få et nærere forhold til opplevelsen av vårt indre og følelser generelt.

Men vi behøver kanskje ikke å bli passivisert av en overveldende følelse av maktesløshet og fremmedgjorthet, før vi kan nærme oss vårt indre. En utbredt visdom som det siste århundre har brakt med seg, er at det ikke er viktig hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Vår holdning og vårt forhold til tilværelsens ofte uutholdelige tyngde, er avgjørende for vår opplevelse av virkeligheten. Således har modernismen bidratt til vår kulturelle dannelse, og kan derfor ikke betegnes som meningsløs.