fredag 10. januar 2014

Forlat og forlatt

Fra tid til annen får vi i media presentert historier om utbrytere av fundamentalistiske trossamfunn. Det eksisterer en oppfatning om at trossamfunn har forårsaket mentale problemer hos utbrytere. Det kan tenkes at dette er en forenkling av utbryterproblematikken. Ikke kun sosialpsykologiske prosesser påvirker et individs psykiske helse. Vi tenker oss at også primærsosialisering, genetikk og viktige livshendelser påvirker den mentale forfatningen til et individ. Derfor forsøker jeg i denne artikkelen å se på utbryterproblematikken fra et litt annet perspektiv enn det som ofte blir presentert i media. Og jeg foreslår en forklaringsmodell for utbryterprosessen og dens sammenheng med psykopatologi. Jeg skal også se på hvordan en utbryter tilpasser seg en tilværelse utenfor trossamfunnet. Til slutt foreslår jeg, både for meg selv og andre, veien videre og hvordan vi kan nærme oss en bedre forståelse av utbryterproblematikken.

Hvordan er opplevelsen av å forlate et trossamfunn? Kan det ha en effekt på den psykiske helsen til et individ å bryte med et trosfellesskap? Disse spørsmålene har jeg stilt meg i møte med narrativer av utbrytere fra fundamentalistiske trossamfunn. Beretninger om angst, uro, ensomhet og depresjon virker å være gjennomgående for personer som tilhørte kristne trossamfunn. Men er det en direkte link mellom trossamfunnet og psykiske lidelser, er det selve bruddprosessen og psykiske lidelser som kan knyttes sammen eller er det andre faktorer som kan belyse denne problemstillingen bedre? Jeg vil her på den ene siden fokusere på kristne trossamfunn, og her særlig på menigheter som blir betegnet som fundamentalistiske, og på den andre siden skal jeg se på mulige forklaringsmekanismer for hvorfor noen utbrytere har mentale lidelser.

Fundamentalisme

I religiøs sammenheng kan vi se på fundamentalisme som en form for religiøsitet der en grunnleggende tekst står sentral, det flere forfattere kaller for intratekstualitet (Hill & Williamson, 2005). I kristne fundamentalistiske trossamfunn er det som regel Bibelen som utgjør en slik grunnleggende tekst som er en absolutt autoritet i både små og store livsspørsmål. Liberale kristne trossamfunn holder betydningen av Bibelen også høyt, men i motsetning til fundamentalismen kan en liberal kristen anerkjenne den historiske kontekst og det ofte billedlige språket i Bibelen. Samtidig som også andre skrifter kan prioriteres. Fundamentalismen er preget av en bokstavtro tolkning av Bibelen. Bibelen blir betraktet som Guds ord og en absolutt sannhet. Denne sannheten vil så ofte trumfe sunn fornuft og andre hverdagssannheter. Det er det de oppfatter som Guds ord som alene teller i alle livssammenhenger. Det er på mange måter en ytterlig form for dogmatisme.

Hvem er fundamentalistene?

Et spørsmål mange stiller seg, er hvilke trossamfunn som kan betegnes som fundamentalistisk. Men i likhet med begrepet sekt er betegnelsen fundamentalistisk trossamfunn ladet med en negativ konnotasjon. Så jeg ser det ikke som hensiktsmessig å definere eller identifisere spesifikke trossamfunn som faller inn under denne kategorien. Problemstillingen i denne artikkelen handler mer om utbryterprosessen og mindre om selve trossamfunnet. For å belyse unnlatelsen av å nevne navn på trossamfunn nærmere, kan vi se på en studie som lot deltakere vurdere en tekst ut ifra hvor indoktrinerende teksten virket (Pfeifer, 1992). Tre eksperimentgrupper fikk samme tekst som kunne tolkes som et påvirkningsforsøk. Det som skilte eksperimentgruppene var overskriften på teksten. Den første gruppen hadde «Moonies» (trossamfunn av mange betegnet som fundamentalistisk) som overskrift, den andre gruppen hadde overskriften «Marinen» og hos den tredje gruppen sto det «Den katolske kirke». Resultatene viste at overskriften tydelig påvirket vurderingen av hvor indoktrinerende teksten var. «Moonies»-teksten ble vurdert som mest indoktrinerende. Med bakgrunn i disse funnene og en helhetlig vurdering, vil jeg derfor ikke benevne spesifikke trossamfunn i denne artikkelen.

Utbryterproblematikk

Det er ikke mye forskning på utbryterproblematikk i Norge. Kanskje det er begrunnet med at det ikke er noen eksisterende problematikk, at problematikken ikke er anerkjent eller andre grunner. Vi har dog en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som så på kunnskapsstatus og hjelpebehov hos personer som har brutt ut av lukkede trossamfunn (Skoglund & Sveinall, 2008). Her sammenligner forfatterne brudd med en religiøs menighet med en skilsmisse. Som ved oppløsning av et ekteskap vil individene oppleve identitetskonflikter og tap av signifikante sosiale relasjoner. Selve tilhørigheten til et trossamfunn kan også sammenlignes med et ekteskap, ifølge forfatterne. Når man blir forelsket og hengir seg til en romantisk partner, går det ofte på bekostning av personlig autonomi og innebærer ofte også tap av tidligere sosiale relasjoner. Noe lignende, foreslår forfatterne, skjer i møte med et trossamfunn.  Etter hvert kan det oppstå en følelse av å være fanget, både i et ekteskap og i et trossamfunn. Dette beveger mange så til å bryte med det eksisterende. Samtidig anerkjenner forfatterne at det kan oppleves som verre enn en skilsmisse. Utbryterne mister også ofte sitt sosiale nettverk og mange mister kontakt med sin familie. Samt at det kan oppstå en følelse av å miste Guds beskyttelse eller at man utsettes for Guds straff. I motsetning til en skilsmisse er det å bryte ut av en religiøs gruppering av større eksistensiell karakter. Det gjelder meningen med selve livet, tryggheten i livet og en forventet eksistens etter døden.
Utbrytere har ofte blitt utsatt for svartmaling av verden utenfor deres menighet. Fundamentalistiske menigheter danner et fiendebilde der verden utenfor er mørk og demonisk (Skoglund & Sveinall, 2008). Det kan tenkes at slike normdannelser i en gruppering kan forsterke inngruppe-følelsen, men samtidig vil det sannsynligvis føre til et konfliktfylt forhold til de som ikke tilhører menigheten og skape en vanskelig ambivalens for medlemmer som forlater menigheten. Vi kan tenke oss at mangelen på tilhørighet kan for utbrytere også medføre ensomhetsfølelser, depresjon og annen psykopatologi.
I rapporten til NKVTS kommer det også frem at flere medlemmer av fundamentalistiske grupperinger ofte sliter med skyldfølelse. De føler at de står i gjeld til ledelsen og miljøet rundt dem og at de ikke når opp til de kravene som settes av menigheten (Skoglund & Sveinall, 2008). Det kan tenkes at å bære på slike følelser over tid kan bidra til en oppfatning om lav selvverdi. Når et individ så velger å forlate menigheten, kan det oppstå en følelse av å ha gitt opp. Individet forklarer sitt brudd med at det ikke fikk det til, det nådde ikke opp til kravene i trossamfunnets budskap. Kanskje dette er et uheldig utgangspunkt for et nytt liv utenfor gruppen.

Religion og mental helse

Generelt tyder forskning på at religion korrelerer positivt med god mental helse (Ano & Vasconcelles, 2005; Ellison & Levin, 1998; George, Ellison, & Larson, 2002; George, Larson, Koenig, & McCullough, 2000; Hill, 2002; Hood Jr, Hill, & Spilka, 2009; Ryan & Deci, 2000). Hill (2002), for eksempel, antyder at selve omvendelsen til et trossamfunn innebærer forandring i opplevd mening som igjen bidrar til en positiv affektiv tilstand med en følelse av verdi, mestring og selvfølelse. Flere andre ser på religion som en viktig bidragsyter til mestringsstrategier i møte med stressende livshendelser (Ano & Vasconcelles, 2005; Ellison & Levin, 1998). Andre igjen identifiserer særlig den indre motivasjonen og en opplevelse av en indre, «ekte» religiøsitet som en medierende faktor til bedre mental helse (Hood Jr et al., 2009; Ryan & Deci, 2000). Ritualer som bønn og sang ser også til å bidra med en terapeutisk effekt og virke positivt inn på mental helse (Hood Jr et al., 2009). Dette ser ut til særlig å gjelde bønn i form av takksigelser og lovprisninger (Schjoedt, Stodkilde-Jorgensen, Geertz, Lund, & Roepstorff, 2011; Schjoedt, Stødkilde-Jorgensen, Geertz, & Roepstorff, 2009). Vi tenker oss altså at i det store bildet er religion og religiøsitet forbundet med god mental helse. På den andre siden har vi beretninger om religiøse grupperinger som tilsynelatende bidro til mentale lidelser hos utbrytere. Er det slik at individene som kommer med fortellinger og årsakstilskrivninger ikke er representative og dermed mindre troverdig, eller utgjør de en sub-gruppe som forsvinner i forskningen på religion-helse-feltet?
Den norske forskeren Hans Stifoss-Hanssen så på sammenhengen mellom psykopatologi og religiøs oppvekst. Her utviklet han en skala der deltakere vurderte sin religiøse oppvekst på dimensjonen rigid versus fleksibel. Rigid religiøs oppvekst korrelerte signifikant med nevrotisisme i eksperimentgruppen (Stifoss-Hanssen, 1994). Forfatteren mener videre å se en sammenheng mellom en ekstrinsisk religiøs orientering og mentale problemer. Funnene utfyller resultatene til Ryan and Deci (2000) som identifiserte intrinsisk religiøsitet til å være forbundet med god mental fungering. Det er mulig at en rigid og streng religiøs påvirkning bidrar til en ekstrinsisk religiøs orientering. Kravene kan virke så overveldende at individene ikke ser seg i stand til få en indre opplevelse av religionens verdi for dem. Religionen oppleves som et ytre autoritært imperativ. I mange tilfeller er det nettopp en slik form for religiøsitet som formidles av fundamentalistiske trossamfunn. Ofte har medlemmer av slike menigheter en oppfatning om at lederne har en spesiell forbindelse til Gud. Deres ytringer og deres påbud er direkte budskap fra oven, tenker medlemmene. En slik dynamikk kan være en del av forklaringen for at individer oppvokst i slike trossamfunn opplever engstelighet, lav selvtillit, seksuelle hemninger, frykt for evig fortapelse og andre symptomer på nevrotisisme (Freud, 1927; Hood Jr et al., 2009). Så selv om religion generelt ser ut til å ha en gunstig effekt på mental helse, kan det virke som særlig rigid og streng religiøsitet som vi finner i fundamentalistiske trossamfunn, har en uheldig effekt på individene.
På den andre siden har vi en studie der den kjente psykologen Martin Seligman bidro. Her fant forfatterne at fundamentalistisk religiøsitet er knyttet til en mer optimistisk livsanskuelse (Sethi & Seligman, 1993). De sammenlignet liberale, moderate og fundamentalistiske grupperinger og så på deres syn på fremtiden. Samtidig gjorde de en innholdsanalyse av liturgi og seremonier og fant at disse gjenspeilet grad av optimisme hos deltakerne av studien. Studien antyder at det er en direkte sammenheng mellom det mer eller mindre optimistiske budskapet medlemmene får høre og deres grad av optimisme. En annen forklaring kunne vært at medlemmene av fundamentalistiske menigheter er generelt mer påvirkbare og mindre i kontakt med realiteten, noe som også kan tenkes å bidra til en optimistisk livsanskuelse. Men her trengs det nærmere undersøkelser for å belyse denne sammenhengen. En tredje forklaring kunne vært at medlemmer av rigide trossamfunn opplever en eksternalisering av kontroll, helt i tråd med Seligmans teori om lært hjelpeløshet (Abramson, Seligman, & Teasdale, 1978). De overlater makt, bekymringer og tenkning til en annen autoritet og dette bidrar til å kunne inneha et mer optimistisk syn på livet. Uansett forklaring er optimisme et gode i seg selv og kan verdsettes.
Men det finnes også argumenter for at tro og optimisme kan ha en uheldig effekt på den mentale helsen. Særlig der et individ har en overdreven tro på tankenes og troens kraft (Kennair & Dyrendal, 2013). Fra et rasjonelt ståsted kan man si at tro ikke påvirker hendelser. Likevel er det en utbredt holdning blant religiøse å tenke at troen kan helbrede, ende kriger og generelt skape et bedre liv. Vi kan tenke oss at en slik holdning i noen tilfeller kan medføre passivitet. Endringer krever handling og ikke kun tro. Kanskje vi her kan se en parallell til fenomener som eksternalisering av kontroll og lært hjelpeløshet.
Men det er nok ikke et gjennomgående trekk ved troende at de forholder seg hjelpeløs og passiv til livets utfordringer. Troende ser ut til variere med tanke på hvorvidt de eksternaliserer kontroll (Hood Jr et al., 2009). Mange henvender seg til Gud gjennom bønn for å avlaste seg selv. De legger på en måte «sorgene i Guds hender». Andre igjen, ser på bønn mer som et samarbeid mellom dem selv og Gud. I et slikt samarbeid er oppgavene fordelt. Den bedende anerkjenner at jordiske gjøremål tilfeller ham eller henne selv, mens den himmelske frelsen kan Gud bistå med. I denne sammenhengen hadde det vært interessant å se nærmere på sammenhengen mellom plassering av kontroll og type religiøsitet. Som vi så lenger opp, henger god mental helse sammen med en mer intrinsisk religiøsitet. Kanskje denne typen religiøsitet er knyttet til en indre kontrollplassering.
På den andre siden igjen vet vi at gruppetilhørigheten i seg selv er en positiv faktor med tanke på mental helse. Personer som er knyttet til andre i religiøse settinger, lider mindre av ensomhet, depresjon og angst (Hill & Williamson, 2005). Det å ha følelsen av å bidra med noe verdifullt i en menighet, samtidig som man opplever å ta imot noe godt, kan tenkes å motvirke et tungsindig syn på tilværelsen. På den måten kan det også oppstå en opplevelse av mening. Livet har en hensikt fordi man er et signifikant tannhjul i et maskineri av overkosmiske dimensjoner.

Forlate et trossamfunn

Vi ser altså at i det store bildet er religiøsitet, selv fundamentalisme, knyttet til god mental helse. Likevel har vi utbrytere som er overbevist om at menigheten de tilhørte bidro til deres mentale forfatning. Hartz and Everett (1989) advarer mot å tilskrive fundamentalistiske grupperinger ansvar for psykiske lidelser hos utbrytere. De anerkjenner at utbrytere ofte viser symptomer på psykopatologi, men fremhever at man ikke ut ifra dette kan trekke kausale slutninger uten flere empiriske funn. Men det er generelt en vanskelig utfordring å bevise kausale sammenhenger i denne problemstillingen fordi vi tilsynelatende står overfor et paradoks: Ikke alle som bryter ut av fundamentalistiske trossamfunn har symptomer på psykopatologi. For å identifisere de faktorene som kan tenkes å skape psykiske lidelser hos utbrytere må man gå bredere til verks. Det holder sannsynligvis ikke kun å se på gruppepsykologiske mekanismer i en fundamentalistisk menighet. Først ved også å inkludere personfaktorer som genetikk og primær sosialisering, den kulturelle omgivelsen og signifikante livshendelser kan man komme nærmere en eventuell kausal sammenheng.
Jeg vil her foreslå en forklaringsmodell for symptomtrykket noen utbrytere av fundamentalistiske religiøse menigheter lider under og beretter om. Det kan tenkes at en gruppe, uansett art, har en beskyttende funksjon for oss mennesker. Slik også med et trossamfunn. Medlemmer har det som regel godt mens de føler de er en del av grupperingen. Det er i gruppens periferi det er større grobunn for psykopatologi. Her i periferien vil medlemmer kanskje vurdere trossamfunnets budskap som mer rigid. Det kan subjektivt kanskje oppleves som et stort gap mellom individet og det gruppeidealet som forkynnes. Individet føler at det er mye som skal gjøres riktig for å vinne en plass i flokkens sentrum. Og som i et ekteskap er det når partene er langt fra hverandre at det er fare for skilsmisse. For et individ i trossamfunnets periferi oppleves gruppens kjerne iblant så langt unna, at individet foretrekker å bryte med gruppen. Nå tar individet en følelse av mislykkethet med ut i den store verden og attribuerer ofte slike emosjoner til trossamfunnet. Samtidig kan det tenkes at symptomtrykket avtar jo lengre avstanden, både tidsmessig og emosjonelt, blir mellom individet og trossamfunnet. «Å stå under dørkarmen» er kanskje et ordtak som kan illustrere dette fenomenet. Så lenge man befinner seg i et grenseland mellom trossamfunn og verden utenfor, kan det tenkes at symptomer på psykopatologi er mest fremtredende.

Forlatt et trossamfunn

Når man først har forlatt et trossamfunn, er det nye utfordringer som står for tur. Ofte føler kanskje utbrytere at de trenger å forklare omverdenen sin tidligere tilhørighet til et trossamfunn. Fundamentalistiske menigheter blir ofte stigmatisert og omtalt i negative ordlag av verden rundt dem. Medlemmer beskytter seg mot slike kritiske røster ved å devaluere verden rundt og verdsette gruppens betydning (Crocker & Major, 1989). Men for utbrytere fungerer ikke dette lenger, de er nå konfrontert med verdens syn på deres tidligere trossamfunn uten at de har den inngruppe-beskyttelsen som menigheten utgjorde. Da er det én løsning å se på seg selv som et offer og dermed fraskrive seg ansvaret for å forklare sin tidligere tilhørighet. En slik offerholdning korrelerer med lært hjelpeløshet som igjen er knyttet til en følelse av ensomhet, depresjon og angst.
En gruppe eller et trossamfunn har som vi nå har sett flere beskyttende effekter. Beskyttelse mot at ekstern kritikk rammer selvbilde (Crocker & Major, 1989), forming av en mer optimistisk livsanskuelse (Sethi & Seligman, 1993) og en forebyggende effekt mot stressende livshendelser (Ano & Vasconcelles, 2005). Kanskje noe av forklaringen bak psykopatologiske symptomer hos utbrytere kan være tapet av disse beskyttende faktorene. Vi så at flere av informantene i rapporten til NKVTS rapporterte om en opplevelse av å ha mistet Guds beskyttelse (Skoglund & Sveinall, 2008). Nå står individene alene med livets utfordringer uten gruppens og det teologiske budskapets beskyttende og bærende kraft. Men det betyr ikke nødvendigvis at den eneste og beste løsningen for utbrytere er da å vende tilbake til trossamfunnet de tilhørte. Det kan også være et alternativ å overkomme tilpasningsvanskene forbundet med livet utenfor trossamfunnet. Etter en viss tid vil individet komme seg «over dørkarmen».

Behandling av utbrytere

Kognitiv atferdsterapi har generelt vist seg å være en effektiv behandling av symptomer på angst, depresjon og ensomhetsfølelse (Butler, Chapman, Forman, & Beck, 2006; Clarke, Rohde, Lewinsohn, Hops, & Seeley, 1999; Hofmann & Smits, 2008). Men vi kan lure på om ikke en slik behandlingstilnærming ser på sekundærfenomener. Hos utbrytere av fundamentalistiske trossamfunn kan vi tenke oss at en mer grunnleggende identitetsproblematikk er den primære utfordringen. Det er derfor mulig at en dynamisk tilnærming er bedre egnet i behandling av denne gruppen. Selvpsykologien for eksempel, har utviklet en forståelse av dypereliggende identitetsforstyrrelser og behandlingen av disse (Kohut & Wolf, 1978; Wolf, 1991). En utbryter kan tenkes å miste opplevelsen av et sammenhengende selv. Som medlem av et trossamfunn har man trolig en grunnleggende forskjellig identitetsforståelse enn et ikke-medlem har. Kanskje en utbryter også opplever en slags tomhet ved tanken på sin egen identitet. Identiteten har tidligere på mange måter blitt definert utenifra, fra en ofte rigid og autoritær overmakt. Her har en dynamisk tilnærming flere nyttige forklaringsmodeller som kan tenkes å lette en utbryters overgang til en ny identitetsforståelse.
Vi kan også tenke oss at en eksistensialistisk tilnærming kan bidra med refleksjoner om meningen med livet og en forsoning med vår dødelighet (Yalom, 1980). Utbrytere taper ofte en helhetlig forståelse av hensikten med vår eksistens, noe de tidligere fikk et tydelig svar på i trossamfunnet. Eksistensiell psykoterapi er ikke nødvendigvis opptatt av å servere svar på alle livets spørsmål. Et formål med denne tilnærmingen er kanskje mer å skape et rom for refleksjon og støtte et individ i sorgen det kan innebære ikke å kunne ha en absolutt sikkerhet.

Veien videre

For å belyse selve prosessen med å forlate et fundamentalistisk trossamfunn nærmere, trengs det mer empirisk og kvalitativ forskning. Det kan virke som denne prosessen fortsatt i stor grad ligger i et forskningsmessig mørke. Psykologien har opparbeidet seg en stor kunnskapsmengde med tanke på sosialpsykologiske gruppeprosesser, psykopatologi og eksistensiell psykologi. Det hadde vært spennende å flette sammen teoretisk viten med flere kloke nye forskningsprosjekter der spørsmålet om utbryterproblematikk blir nærmere belyst.
Videre undersøkelser bør begynne med en grundig kartlegging av fenomenologien av utbryterproblematikken, for deretter å dykke dypere inn i sammenhenger mellom symptomer, årsaker og effektiv behandling. Et tydelig mål for slike undersøkelser bør være å kunne behandle og ikke minst forebygge mentale lidelser hos utbrytere fra fundamentalistiske trossamfunn. 

Referanser


  • Abramson, L. Y., Seligman, M. E. P., & Teasdale, J. D. (1978). LEARNED HELPLESSNESS IN HUMANS - CRITIQUE AND REFORMULATION. Journal of Abnormal Psychology, 87(1), 49-74. doi: 10.1037//0021-843x.87.1.49
  • Ano, G. G., & Vasconcelles, E. B. (2005). Religious coping and psychological adjustment to stress: A meta-analysis. Journal of Clinical Psychology, 61(4), 461-480. doi: 10.1002/jclp.20049
  • Butler, A. C., Chapman, J. E., Forman, E. M., & Beck, A. T. (2006). The empirical status of cognitive-behavioral therapy: A review of meta-analyses. Clinical Psychology Review, 26(1), 17-31. doi: 10.1016/j.cpr.2005.07.003
  • Clarke, G. N., Rohde, P., Lewinsohn, P. M., Hops, H., & Seeley, J. R. (1999). Cognitive-behavioral treatment of adolescent depression: Efficacy of acute group treatment and booster sessions. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 38(3), 272-279. doi: 10.1097/00004583-199903000-00014
  • Crocker, J., & Major, B. (1989). Social stigma and self-esteem: The self-protective properties of stigma. Psychological review, 96(4), 608. 
  • Ellison, C. G., & Levin, J. S. (1998). The religion-health connection: Evidence, theory, and future directions. Health Education & Behavior, 25(6), 700-720. doi: 10.1177/109019819802500603
  • Freud, S. (1927). The future of an illusion (rev. ed.): London, UK: Hogarth Press.
  • George, L. K., Ellison, C. G., & Larson, D. B. (2002). Explaining the relationships between religious involvement and health. Psychological Inquiry, 13(3), 190-200. doi: 10.1207/s15327965pli1303_04
  • George, L. K., Larson, D. B., Koenig, H. G., & McCullough, M. E. (2000). Spirituality and health: What we know, what we need to know. Journal of Social and Clinical Psychology, 19(1), 102-116. doi: 10.1521/jscp.2000.19.1.102
  • Hartz, G. W., & Everett, H. C. (1989). Fundamentalist religion and its effect on mental health. Journal of religion and health, 28(3), 207-217. 
  • Hill, P. C. (2002). Spiritual transformation: Forming the habitual center of personal energy. Research in the Social Scientific Study of Religion, 13, 87-108. 
  • Hill, P. C., & Williamson, W. P. (2005). The psychology of religious fundamentalism. New York: Guilford Press.
  • Hofmann, S. G., & Smits, J. A. J. (2008). Cognitive-behavioral therapy for adult anxiety disorders: A meta-analysis of randomized placebo-controlled trials. Journal of Clinical Psychiatry, 69(4), 621-632. 
  • Hood Jr, R. W., Hill, P. C., & Spilka, B. (2009). The psychology of religion: An empirical approach: Guilford Press.
  • Kennair, L. E. O., & Dyrendal, A. (2013). Om religion fra et evolusjonspsykologisk perspektiv. Impuls - Tidsskrift for psykologi, 1 - 2013. 
  • Kohut, H., & Wolf, E. S. (1978). DISORDERS OF THE SELF AND THEIR TREATMENT - OUTLINE. International Journal of Psycho-Analysis, 59, 413-425. 
  • Pfeifer, J. E. (1992). The psychological framing of cults: Schematic representations and cult evaluations. Journal of Applied Social Psychology, 22(7), 531-544. 
  • Ryan, R. M., & Deci, E. L. (2000). Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being. American Psychologist, 55(1), 68-78. doi: 10.1037//0003-066x.55.1.68
  • Schjoedt, U., Stodkilde-Jorgensen, H., Geertz, A. W., Lund, T. E., & Roepstorff, A. (2011). The power of charisma-perceived charisma inhibits the frontal executive network of believers in intercessory prayer. Social Cognitive and Affective Neuroscience, 6(1), 119-127. doi: 10.1093/scan/nsq023
  • Schjoedt, U., Stødkilde-Jorgensen, H., Geertz, A. W., & Roepstorff, A. (2009). Highly religious participants recruit areas of social cognition in personal prayer. Social Cognitive and Affective Neuroscience, 4(2), 199-207. doi: 10.1093/scan/nsn050
  • Sethi, S., & Seligman, M. E. P. (1993). OPTIMISM AND FUNDAMENTALISM. Psychological Science, 4(4), 256-259. doi: 10.1111/j.1467-9280.1993.tb00271.x
  • Skoglund, A., & Sveinall, A. T. (2008). Religiøse grupper og bruddprosesser. Rapport nr 3/2008 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S. 
  • Stifoss-Hanssen, H. (1994). Rigid religiosity and mental health: An empirical study Religion, personality, and mental health (pp. 138-143): Springer.
  • Wolf, E. S. (1991). Advances in self psychology: The evolution of psychoanalytic treatment. Psychoanalytic Inquiry, 11(1-2), 123-146. 
  • Yalom, I. D. (1980). Existential psychotherapy: Basic Books.